Det er kanskje ikke den helt store dramatikken rundt der jeg er i dag. I det minste føles det ikke slik.
Jeg har vært plaget med angst siden jeg var liten og hatt en oppvekst som har vært vanskelig, men likevel ikke værre en mange andres.
Midt på syttitallet ble jeg født inn i en akp/ml influert, liten familie. Foreldrene mine hadde ikke familie i nærheten og kjempet hardt for å holde hjulene i gang. Mor og far skilte seg midt på åttitallet og min lettere alkoholiserte far døde snart etter av hjerteinfarkt. Min mor ble da alene med meg og min bror. Min fars familie birdo ingen ting og min mors familie bodde syd i europa. Det skapte en del utfordringer. Når jeg var 17 flyttet min mor til Oslo (50 mil unna) og jeg ble boende for å fortsette skolegang. Overgangen til voksenlivet ble knallhard og full av uventede fallgruver. Jeg var angstutsatt og reagerte med å lukke meg fullstendig inne i en boble. Jeg flyttet fra sted til sted etter misligholdte leieavtaler og gikk på den måten fra skjær til skjær gjennom livet mens jeg tok inn mer og mer vann.
Etter en overaskende stabil periode fikk jeg samboer. Like etterpå kom vårt første barn og vi kjøpte hus. Min samboer ble syk og vi fikk ikke pusset opp huset som vi planla. Vi måtte selge huset og satt igjen med betydelig gjeld.
Nå har jeg akkurat avsluttet avvenning etter 4 år på antidepressiva (et helvete jeg ikke unner noen), psykiatrisk hjelp og startet på frivillig gjeldsordning.
Økonomien har gitt meg mye hodebry, men er nå under kontroll. Jeg anser meg selv som fulstendig restituert psykisk. Ingen angst, ingen depresjon. Jeg har flyttet fra samboeren; noe som er skikkelig kjipt, men helt nødvendig. Med andre ord står jeg her med blanke ark, noen få fargestifter og en heil haug med valg å ta.
Planer skal legges og utfordringer bekjempes.